IMDis ferske rapport Hvordan går det med integreringen i Norge 2026? viser at utviklingen på flere områder går i riktig retning. Flere fullfører utdanning, flere kommer i arbeid, og mange norskfødte med innvandrerforeldre opplever høy sosial mobilitet. Samtidig ser vi fortsatt betydelige forskjeller innen sysselsetting, inntekt og samfunnsdeltakelse.
I integreringsarbeidet snakker vi ofte om språk, arbeid, bolig og kvalifisering. Dette er viktige faktorer. Men kanskje bør vi også snakke mer om den kulturelle reisen mange mennesker gjør når de flytter fra samfunn med andre normer, institusjoner og erfaringer enn de vi finner i Norge.
Den geografiske reisen til Norge kan ta få dager. Den kulturelle reisen kan ta år.
Hvordan bygger man tillit til myndigheter når man kommer fra et land der myndighetene fryktes? Hvordan utvikler man forståelse for demokratiske spilleregler, ytringsfrihet, likestilling og barns rettigheter dersom disse verdiene har hatt en annen plass i samfunnet man kommer fra?
Dette er ikke spørsmål om å gi opp egen identitet eller kultur. Det handler om å forstå og bli en del av fellesskapet man nå er en del av.
Kanskje bør vi i større grad se integrering som et samspill mellom:
* støtte og forventninger
* rettigheter og ansvar
* tilhørighet og deltakelse
Arbeid, frivillighet, nabolag, foreldresamarbeid og deltakelse i lokalsamfunnet er ikke bare integreringstiltak. De er arenaer hvor den kulturelle reisen faktisk skjer.
Samtidig tror jeg vi må tørre å ha positive forventninger til den enkelte. Integrering handler ikke bare om hva samfunnet skal gjøre for nye innbyggere, men også om hvordan nye innbyggere kan bidra med egen innsats, engasjement og deltakelse.
Hva tenker dere?
Hvordan kan kommuner, frivilligheten og lokalsamfunn best støtte den kulturelle reisen som følger med etablering i et nytt land?
Grønn tankekraft! 
Legg igjen en kommentar