Grønn tankekraft!

Vi liker å tro at Oljefondet er vår gave til kommende generasjoner. Et symbol på ansvarlighet, langsiktighet og klokskap. Men hva om sannheten er det motsatte?

Hva om vi i praksis bruker fondet til å investere i en økonomi som systematisk undergraver livsgrunnlaget til nettopp de generasjonene vi sier vi vil beskytte?

Debatten om investeringer i selskaper som SpaceX er bare et symptom. Ja, det er imponerende teknologi. Ja, det kan gi høy avkastning. Men samtidig er det et eksempel på en industri som krever enorme ressurser, som bidrar til utslipp høyt i atmosfæren, og som først og fremst drives frem av en økonomisk logikk hvor mer alltid er bedre.

Problemet er ikke SpaceX. Problemet er at vi kaller dette en ansvarlig strategi.

Oljefondet er bygget på en enkel idé: maksimal avkastning innenfor moderat risiko. Det høres fornuftig ut – helt til vi spør: risiko for hvem? Og risiko for hva?

For fondet måles risiko i svingninger i finansmarkedene. Men den virkelige risikoen i vår tid er ikke børsfall. Det er ødelagte økosystemer, klimakollaps og et samfunn som mister evnen til å skape mening og fellesskap.

Denne risikoen er nesten fraværende i hvordan fondet styres.

Vi fortsetter altså å investere bredt i en global økonomi som er avhengig av økende ressursbruk, høyere tempo og kontinuerlig vekst – samtidig som grunnlaget for denne veksten svekkes. Det er ikke langsiktighet. Det er selvbedrag.

Økologisk økonomi gir oss et brutalt, men nødvendig korrektiv: økonomien er ikke et eget system. Den er fullstendig avhengig av naturen. Likevel oppfører vi oss som om naturen er en uendelig ressurs og en gratis søppelkasse.

Oljefondet er kanskje det tydeligste uttrykket for denne tankegangen.

Vi har klart å gjøre en historisk suksess av å pumpe opp fossile ressurser – og plassere pengene i en global økonomi som viderefører det samme mønsteret. Deretter kaller vi det “forvaltning for fremtiden”.

Det er vanskelig å ikke kalle det hykleri.

Hvis vi faktisk mener alvor med at fondet skal sikre fremtidige generasjoner, må vi våge å stille noen ubehagelige spørsmål:

• Hvorfor er høy avkastning viktigere enn økologisk stabilitet?
• Hvorfor investerer vi fortsatt i selskaper og sektorer som bidrar til overforbruk og naturødeleggelse?
• Hvorfor er det mer kontroversielt å redusere avkastningen enn å risikere grunnlaget for liv?

En reell omlegging av Oljefondet ville vært dramatisk. Det ville betydd lavere avkastning. Det ville hatt politiske kostnader. Og det ville utfordret hele forestillingen om at økonomisk vekst er løsningen på alle problemer.

Men alternativet er ikke status quo.

Alternativet er at vi fortsetter som nå – rikere på papiret, fattigere på natur.

Da står vi igjen med et fond fullt av penger, og en fremtid som er langt mindre verdt å leve i.

Et generasjonsfond som ikke tar hensyn til naturens grenser, er ikke en forsikring.
Det er et veddemål.

Og det er ikke vi som tar risikoen. Det er de som kommer etter oss.