Grønn tankekraft!

Stad skipstunnel trekkes ofte frem som et viktig sikkerhets- og fremkommelighetstiltak langs en krevende kyst. Det er gode argumenter for prosjektet. Samtidig er det vanskelig å komme utenom at dette også er et av de mest natur- og klimabelastende enkeltinngrepene vi planlegger i Norge i dag.

Spørsmålet er ikke bare om tunnelen skal bygges. Spørsmålet er hvordan.

I dag behandles store samferdselsprosjekter fortsatt i for stor grad som rene anleggsoppgaver: Man sprenger, flytter masser, bygger – og går videre. I en tid der både naturkrise og klimakrise er påtrengende, holder ikke det lenger. Hvis Stad skipstunnel skal ha politisk og folkelig legitimitet, må den gjennomføres på en helt annen måte enn «business as usual».

Det betyr først og fremst at prosjektet må forankres i en sirkulær økonomi.

For Stad skipstunnel vil generere enorme mengder stein. Dette er gjerne omtalt som et praktisk problem: Hvor skal massene lagres? Hvordan blir vi kvitt dem? Det er feil perspektiv. Disse massene er en ressurs – og hvordan vi bruker dem, vil i stor grad avgjøre prosjektets samlede miljøavtrykk.

I stedet for å dumpe eller deponere bør ambisjonen være krystallklar: Mest mulig av steinen skal brukes til noe nyttig. Kystsikring, havneutvidelser, næringsarealer – det finnes reelle behov langs kysten. Med god planlegging kan dette bli grunnlag for lokal verdiskaping og nye arbeidsplasser, ikke bare en kostnad.

Samtidig må vi stille strengere krav til hvordan selve byggingen skjer.

Anleggsfasen er der de største klimautslippene oppstår. Likevel behandles dette ofte som et teknisk spørsmål, ikke et politisk ansvar. Det er fullt mulig å redusere utslippene betydelig gjennom elektrifisering av anleggsmaskiner, fossilfrie byggeplasser og bedre logistikk. Men det skjer ikke av seg selv. Det krever tydelige krav fra staten som byggherre.

Her har regjeringen et valg: Skal klima bare være et pluss i margen, eller et styrende kriterium?

Dersom klimahensyn faktisk vektes tungt i anbudene, vil det påvirke hele bransjen. Norske entreprenører og leverandører ligger langt fremme på grønne løsninger. Uten klare krav risikerer vi i stedet at konkurransen avgjøres på lavest pris alene – ofte til fordel for aktører med mindre fokus på utslippskutt og lokale ringvirkninger.

Det er også et spørsmål om hva vi sitter igjen med etter at tunnelen er ferdig.

Store statlige prosjekter bør bidra til å utvikle kompetanse og næringsliv i Norge. Hvis hovedkontraktene går til internasjonale selskaper uten tydelige krav til lokal involvering, kan mye av verdiskapingen forsvinne ut av landet. En mer bevisst kontraktspolitikk kan sikre at prosjektet faktisk styrker norske fagmiljøer og leverandørkjeder.

Til slutt handler dette om tillit.

Stad skipstunnel er et omdiskutert prosjekt. Mange er bekymret for naturinngrep, andre for kostnader. I en slik situasjon er åpenhet avgjørende. Et offentlig tilgjengelig klimaregnskap, med jevnlig rapportering, ville gjort det mulig å følge prosjektet underveis – ikke bare evaluere det i etterkant.

Det ville også tydeliggjøre et grunnleggende poeng: At store naturinngrep må kunne dokumentere hva samfunnet får igjen, og hvordan belastningen begrenses.

Stad skipstunnel kan bli stående som et eksempel på at Norge fortsetter å bygge som før, med høye utslipp og store naturinngrep.

Men det kan også bli noe annet: et prosjekt som viser at det er mulig å kombinere store utbygginger med reelle klimakutt, smartere ressursbruk og lokal verdiskaping.

Det krever ikke ny teknologi. Det krever politisk vilje.

Og den beslutningen tas nå.