Norge står overfor to parallelle utfordringer: fraflytting i distriktene og et velferdssystem som i stor grad belønner standardiserte livsløp. Samtidig vet vi at småskala jordbruk, kulturlandskap og lokal matproduksjon er samfunnsgoder vi ønsker å bevare. Kanskje er tiden inne for å tenke nytt – og mer helhetlig.
Et konkret forslag er å innføre en grunninntekt, eller borgerlønn, for personer som bosetter seg og driver småbruk over for eksempel fem mål. Dette bør ikke forstås som støtte til privat livsstil, men som betaling for kollektive goder: bosetting, beredskap, landskapspleie og lokal verdiskaping.
For mange er småbruk i dag økonomisk urealistisk. Inntektene er lave, risikoen høy og velferdsordningene dårlig tilpasset kombinasjonen av selvstendig drift, deltidsarbeid og egenproduksjon. Resultatet er at arealer gror igjen, bygder tappes for folk, og potensial for lokal mat og aktivitet går tapt.
En borgerlønn knyttet til aktiv bruk av småbruk kan senke terskelen for å ta slike valg. Den gir forutsigbarhet, reduserer behovet for byråkratiske støtteordninger og anerkjenner at verdiskaping ikke bare måles i markedsinntekt. Småbrukere bidrar med mer enn kilo og kroner: de bidrar til levende lokalsamfunn, biologisk mangfold og økt selvforsyning.
Ordningen må selvsagt utformes klokt. Det bør stilles krav til bosetting og aktiv drift, uten å gjøre systemet unødig komplisert. Poenget er ikke å kontrollere hvert potetland, men å støtte reell aktivitet og ansvar for arealene.
Alternativet er å fortsette som i dag: med fragmenterte støtteordninger, midlertidige prosjektmidler og et velferdssystem som passer dårlig for dem som vil leve og arbeide utenfor A4-modellen.
Borgerlønn til småbruk kan være et konkret, forståelig og framtidsrettet grep i distriktspolitikken. Ikke som romantikk, men som realisme.
Grønn tankekraft! 
Legg igjen en kommentar