Norges Bank holder styringsrenten høy — 4 prosent ved inngangen til 2026 — og varsler at nivået kan vedvare. Likevel er det stadig flere tegn på at denne politikken ikke virker slik vi har lært. Mens inflasjonen avtar langsommere enn ønsket, strever husholdningene med stadig høyere rentekostnader og økonomisk uro.
Det er her vi bør hente fram igjen de ubehagelige spørsmålene Margrit Kennedy stilte allerede på 1980‑tallet: Hva om renter ikke er verktøyet som stabiliserer økonomien — men en av årsakene til ustabiliteten? Kennedy dokumenterte hvordan rente- og gjeldssystemet gjør økonomien avhengig av kontinuerlig vekst, og hvordan inflasjon ikke er en naturkraft, men et resultat av at renteutgifter bygges inn i alle priser.
Når renteutgifter historisk har økt langt raskere enn både lønninger og BNP, og når inflasjon fungerer som en «skjult skatt» på vanlige mennesker, bør vi våge å spørre om vi justerer på feilt sted i systemet.
Kennedys poeng var enkelt: Så lenge pengene våre skapes gjennom gjeld med renter, vil systemet produsere gjeld, ulikhet og tilbakevendende kriser. Og når løsningen på inflasjon alltid er høyere renter, skyver vi byrden over på dem som allerede bærer den tyngst.
Dagens utfordringer viser at vi ikke bare trenger debatt om rentenivå. Vi trenger en bredere samtale om selve pengesystemet. Et system som ikke gjør økonomisk stabilitet avhengig av evig vekst, og som ikke legger en stadig større rentebyrde på vanlige husholdninger.
Spørsmålet er ikke lenger om vi tåler én renteheving til. Spørsmålet er om vi tåler et pengesystem som konstant presser oss mot nye kriser.
Grønn tankekraft! 
Legg igjen en kommentar