Grønn tankekraft!

Norge står midt i en økonomisk tid der styringsrenten holdes høy for å bekjempe inflasjonen. Husholdninger kjenner det i boliglån, i levekostnader, i hverdagen. Likevel viser de siste årenes utvikling noe ubehagelig: Selv kraftige renteøkninger klarer ikke å gjenopprette den økonomiske balansen vi er opplært til å forvente. Det er som om vi skrur hardere og hardere på et verktøy som ikke lenger passer til maskinen.

Dette burde få oss til å stille et grunnleggende spørsmål:
Er renten egentlig et godt stabiliseringsverktøy i et system der renter i seg selv skaper ustabilitet?

Den tyske systemkritikeren Margrit Kennedy pekte allerede på 1980-tallet på rentens innebygde paradoks. Renter fungerer ikke bare som pris på penger, men som en systematisk kostnadsdriver. Når renter legges på alt fra boliglån til vareproduksjon, bygges de inn i prisene i hele økonomien. Inflasjonen blir dermed ikke kun et resultat av etterspørsel og markedsbevegelser, men et strukturelt biprodukt av selve pengesystemet.

Kennedy viste også hvordan renteutgifter historisk vokser langt raskere enn både lønninger og verdiskaping. Dette skaper en økonomi som alltid må løpe fortere for å holde tritt med egen gjeldsvekst. Når denne dynamikken møter globale sjokk — pandemi, krig, prissvingninger — blir resultatet forutsigbart: Inflasjonen stiger, og rentene skrus opp. Men med det øker også kostnadsnivået ytterligere. Vi behandler symptomer med det som kan være en årsak.

Spørsmålet er derfor ikke bare om dagens rente er for høy eller for lav. Spørsmålet er om vi er tjent med et pengesystem der renter fungerer som motor for både inflasjon og ulikhet. Et system som gjør økonomisk stabilitet avhengig av stadig vekst og stadig økende gjeldsbelastning.

Dette er ikke et argument for å skrote markedsøkonomien, men for å anerkjenne at økonomiske systemer – som alle systemer – kan bli utdatert. Når vanlige husholdninger presses stadig hardere samtidig som inflasjonen viser seg uvanlig motstandsdyktig, bør vi ikke bare diskutere rentesettingen fra møte til møte. Vi bør diskutere selve konstruksjonen av pengesystemet vi alle er prisgitt.

Kennedy foreslo alternative modeller: rentefrie pengesystemer, omløpsavgifter som stimulerer sirkulasjon, og komplementære valutaer som knytter økonomien tettere til realverdier. Man trenger ikke akseptere alle hennes løsninger for å innse poenget: dagens system er resultat av historiske valg, ikke naturlov. Og akkurat som skattesystemer og velferdsordninger oppdateres, kan også pengesystemer reformeres.

Det er på tide å løfte blikket. Selv om styringsrenten forblir et viktig verktøy, må vi begynne å snakke om hva slags økonomisk grunnmur vi ønsker. Et system som krever evig vekst for å unngå nye kriser, er ikke et system som gir trygghet – verken for husholdninger, næringsliv eller samfunn.

Når økonomien viser tegn til strukturell tretthet, kan vi ikke nøye oss med å skru litt videre på rentenivået. Vi må våge å stille det større spørsmålet:
Hva om pengesystemet selv har nådd sin utløpsdato?

Mvh

Sigve Brouwer

MDG politiker